Hvorfor mikrofinans?

Mikrofinans er meget målrettet og effektiv hjelp. Virksomhetene som man låner ut til, er basert på lokal kunnskap og kompetanse. De som får hjelp gjennom mikrofinansinstitusjoner må betale renter av lånet, og lånet skal ikke være større enn at låntakeren kan forventes å betjene lånet og og betale renter. Med kort løpetid og små startlån sikrer mikrokredittinstitusjoner seg mot store tap. Mikrofinansinstitusjonene må selv drive forretningsmessig for å kunne betjene egne lån. De har gode systemer for å følge opp låntakerne, og er ofte basert på tette relasjoner til lånekundene.

Dette kan øke administrasjonskostnadene noe, men er med på å holde tapene lave.

Utlånsbeløpene i en mikrobank er vanligvis mindre enn i vanlige banker. Et førstegangslånet kan typisk være mellom 2000 – 4000 kroner. Dersom alle lånevilkår overholdes, kan låntakeren vanligvis få låne et større beløp neste gang. På denne måten lærer låntakeren forretningsmoral og at det lønner seg å betale tilbake i tide. Tilbakebetalingstiden er normalt et halvt til ett år.

Den effektive renten vil normalt ligge mellom 15 og 40 %. Dette kan synes høyt sett med våre øyne, men i dette ligger engangskostnader ved oppretting av lånet (administrasjonskostnadene er de samme om lånet er på 2.000 eller 20.000 kroner), skolering av lånekundene (blant annet om hva renter og avdrag er), avsetning til sikkerhetsfond og utgifter til inndriving av lån fra dårlige betalere. Mens kostnadene ved et lån i norske banker er omtrent en halv prosent av lånet, er den tilsvarende kostnaden i en mikrobank meget høyere. Administrative kostnader er som sagt like meget i beløp om lånet er lite eller stort.

Mikrolånene gis som regel uten sikkerhet, men i de tilfelle man kan oppnå sikkerhet for lånene må låntakerne pantsette smykker, gull, TV eller andre verdisaker. I andre tilfeller ytes det gruppelån hvor alle deltakerne i gruppen er ansvarlige for tilbakebetaling av lånet.

Hvem kan få lån?

I utgangspunktet kan alle få lån dersom de har en god forretningsidé, det være seg kjøp av redskap for en håndverker, anskaffelse av varer for en handelsmann, kjøp av flere dyr for en bonde, eller anskaffelse av redskap som effektiviserer gårdsdriften. I utgangspunktet er det ingen grenser for hvem som kan få lån. Forutsetningen er at virksomheten kan gi et positivt økonomisk resultat eller har en inntekt som gjør at låntakeren kan betale tilbake lån og betjene det med renter.

Hvorfor kan ikke de fattige låne i vanlige banker?

For å få lån i en bank kreves det normalt sikkerhet eller en sikker løpende inntekt som er en garanti for å kunne betjene lånet. I de aller fleste land er eiendomsregistrene meget dårlig utviklet. Selv om familien kan ha bodd på eiendommen i flere generasjoner, har de ikke et dokument som gjør at de kan pantsette eiendommen som sikkerhet for et lån. Derfor er det ordinære bankvesenet stengt for en stor del at verdens fattige.

Mikrobankene låner blant annet ut til mennesker som skal utvikle egen næringsvirksomhet slik at de skaper en inntekt og betjene lånet.

Hvorfor kreve renter ved utlån til fattige mennesker?

Ved å kreve renter på pengene som mikrobankene låner ut, vil dette sette krav til avkastningen på pengene som skal benyttes til investeringer i verktøy, utstyr, varebeholdning og lignende. Dette har en opplærende effekt hos den som låner penger. Gode investeringer skaper velstand over tid.

Gratis penger har gjentatte ganger vist seg å fungere dårlig. Det er viktig at det settes krav til avkastning og tilbakebetaling, slik blir investeringer levedyktige over tid.

Da mikrofinans startet opp på slutten av 1970-tallet ble mye av kreditten subsidiert. Det en ofte opplevde da var at mennesker som kunne få lån i det ordinære bankvesenet søkte lån i mikrobankene for å få subsidierte lån. Subsidieringen tiltrakk seg derfor kunder som ikke hørte hjemme i mikrobankene.

Når er det ikke aktuelt med mikrofinans?

Mennesker som kan få lån i det ordinære banksystemet bør ikke få lån i mikrobankene.

Folk får heller ikke lån hvis de for eksempel ikke kan betjene lånet fordi de ikke har kunnskap til å drive et håndverk, gårdsbruk eller forretning som kan gi lønnsomhet, hvis det ikke finnes et marked for det de kan produsere eller ikke har inntekter på annen måte. Det er fremdeles slik at de aller fattigste som ikke har kunnskap eller kompetanse, først og fremst trenger nødhjelp og opplæring.

Hvorfor har ikke fattige land et eiendomsregister?

Eiendomsregister finnes kun i velstående land. Et eiendomsregister er kostbart og krever høy kompetanse og et godt utviklet lovverk og systemer for å holde det vedlike. Dette er meget krevende og er derfor ikke til stede i mange fattige land. Dermed begrenses muligheten til å pantsette eiendom – og dermed muligheten for å få et vanlig lån mot sikkerhet.

Mikrofinans gir mennesker tilgang på finansielle tjenester og kan hjelpe familier til en bedre hverdag

Mikrofinans gir mennesker tilgang på finansielle tjenester og kan hjelpe familier til en bedre hverdag