Om mikrokreditt
Idéen bak mikrokreditt
Det finnes betydelig kompetanse og pågangsmot blant fattige i utviklingsland, men ofte er mangel på kreditt en begrensende faktor for å komme i gang med virksomhet. Fattige får ikke lån i det ordinære bankvesenet, ofte fordi de ikke har fast eiendom å pantsette. Selv om man eier eller har hevd på eiendom, kan mangel på dokumentasjon (som ikke er uvanlig i mange fattige land), føre til at en ordinær finansinstitusjon ikke kan ta pant i eiendommen.
Mikrokreditt er små lån til fattige, foretaksomme mennesker i utviklingsland, som kan anvendes til utvikling av næringsvirksomhet eller bedring av boforhold. Lånene følges opp på lokalt nivå, og det er ofte personlig kontakt mellom låntaker og långiver. Lånene kan gis med pant i personlig eiendeler, som smykker og fjernsynsapparat, eller som gruppelån. Lånene har kort løpetid for å sikre høy tilbakebetalingsgrad. Tapene i veldrevne mikrokredittinstitusjoner ligger kun mellom én og to prosent av utlånskapitalen.
Kolibri Kapital mener at slik hjelp til selvhjelp er en meget god måte å drive bistandsarbeid på fordi:
- Den enkelte får brukt sine egne ressurser.
- Folk sees på som selvstendige individer med ansvar for sin egen fremtid, ikke bare som hjelpetrengende fattige.
- Mikrokreditt bedrer økonomien og styrker den økonomiske forståelsen
- Mikrokreditt er økonomisk utvikling på lokale premisser
- Mikrokreditt kan være med å bygge opp landet fra bunnen av
I tillegg til mikrokreditt, har fattige land selvfølgelig behov for nasjonale prosjekter der staten og internasjonale bistandsorganisasjoner driver fram utviklingen.
Hvorfor mikrokreditt?
Rundt 2 milliarder mennesker lever for mindre enn 2 dollar dagen. En relativt liten andel trenger akutt nødhjelp. De aller fleste er fattige som trenger hjelp til selvhjelp – og et mikrolån kan være det som starter en god spiral. Penger er ikke veien til lykke, men tilgang til kapital kan hjelpe til å skape et bedre liv. Mange dyktige mennesker i fattige land får aldri vist hva de duger til, fordi de ikke får tilgang til startkapital. Med egne gode ideer, hardt arbeid og litt kapital fra Kolibri Kapital, kan en økonomisk tryggere morgendag bli resultatet.
Mikrokreditt internasjonalt
Mikrokreditt har i de senere år hatt en betydelig vekst, da dette har vist seg å være en meget effektiv måte å hjelpe mennesker til å arbeide seg ut av fattigdommen. Mikrokreditt i dagens form startet i Bangladesh på 1970-tallet, og har nå blitt en betydelig faktor i den internasjonale hjelpen til fattige.
På verdensbasis finnes ca. 1900 mikrokredittinstitusjoner med en total utlånskapital på ca 92 milliarder US dollar.
Mikrokreditt i forhold til bistand
Mikrokreditt er hjelp til selvhjelp. Ved hjelp av et lån kan man foreta små investeringer som gir hjelp til mange. Ofte er det ikke mye som skal til: enkle tekniske løsninger til landbruksproduksjon, symaskin til et skredderverksted, kjøleskap til oppbevaring av dagens fiskefangst, den første varebeholdningen til fortauskiosken eller råvarer til en liten fortausrestaurant. Mikrokreditt erstatter ikke nødhjelp, men er en viktig forutsetning til å hjelpe mennesker til å komme seg videre når den største nøden er dekket. Derfor blir de fleste mikrokredittinstitusjoner startet av bistandsorganisasjoner, som en del av deres hjelpearbeid. Mange mikrobanker er imidlertid sunne kommersielle foretak, og over tid ser man en tendens til at bankene gjøres om til selvstendige finansinstitusjoner.
Hva kjennetegner en mikrokredittorganisasjon og et mikrolån?
Mikrokreditt er meget målrettet og effektiv hjelp. Virksomhetene som man låner ut til, er basert på lokal kunnskap og kompetanse. De som får hjelp gjennom mikrokredittinstitusjoner må betale renter av lånet, og lånet skal ikke være større enn at låntakeren kan forventes å betjene lånet og renter. Med kort løpetid og små startlån sikrer mikrokredittinstitusjoner seg mot store tap. Mikrokredittinstitusjonene må selv drive forretningsmessig for å kunne betjene egne lån og renter. De har gode systemer for å følge opp låntakerne, og er ofte basert på tette relasjoner til lånekundene. Dette kan øke administrasjonskostnadene noe, men er med på å holde tapene lave.
Utlånsbeløpene i en mikrobank er vanligvis mindre enn i vanlige banker. Et førstegangslånet kan typisk være mellom 2000 – 4000 kroner. Dersom alle lånevilkår overholdes, kan låntakeren vanligvis få låne et større beløp neste gang. På denne måten lærer låntakeren forretningsmoral og at det lønner seg å betale tilbake i tide. Tilbakebetalingstiden er normalt et halvt år til ett år.
Den effektive renten vil normalt ligge mellom 15 og 40 %. Dette kan synes høyt sett med våre øyne, men i dette ligger engangskostnader ved oppretting av lånet (administrasjonskostnadene er de samme om lånet er på 2.000 eller 20.000 kroner), skolering av lånekundene (blant annet om hva renter og avdrag er), avsetning til sikkerhetsfond og utgifter til inndriving av lån fra dårlige betalere. Mens kostnadene ved et ulån i norske banker er omtrent en halv prosent av utlånskapitalen, er den tilsvarende kostnaden i en mikrobank hele 25 prosent.
Som sikkerhet for lånene må låntakerne pantsette smykker, gull, TV eller andre verdisaker. I andre tilfeller ytes det gruppelån hvor familie eller venner kausjonerer for lånet.
Hvem kan få lån?
I utgangspunktet kan alle få lån dersom de har en god forretningsidé, det være seg kjøp av redskap for en håndverker, anskaffelse av varer for en handelsmann, kjøp av flere dyr for en bonde, eller anskaffelse av redskap som effektiviserer gårdsdriften. I utgangspunktet er det ingen grenser for hvem som kan få lån. Forutsetningen er at virksomheten kan gi en positiv økonomisk resultat som gjør at låntakeren kan betale tilbake lån og renter.
Hvorfor kan ikke de fattige låne i vanlige banker?
For å få lån i en bank kreves det normalt sikkerhet eller en sikker løpende inntekt som er en garanti for å kunne betjene lånet. I de aller fleste land er eiendomsregisterne meget dårlig utviklet. Selv om familien kan ha bodd på eiendommen i flere generasjoner, har de ikke et dokument som gjør at de kan pantsette eiendommen som garanti for et lån. Derfor er det ordinære bankvesenet stengt for en stor del at verdens fattige.
Mikrobankene låner primært ut til mennesker som skal utvikle egen næringsvirksomhet. Dermed har de ikke en sikker lønnsinntekt som kan være en trygghet for långiver.
Hvorfor kreve renter ved utlån til fattige mennesker?
Ved å kreve renter på pengene som mikrobankene låner ut, vil dette sette krav til avkastningen på pengene som skal benyttes til investeringer i verktøy, utstyr, varebeholdning o.l. Dette har både en opplærende effekt hos den som låner penger. Gode investeringer skaper velstand over tid.
Gratis penger har gjentatte ganger vist seg å fungere dårlig. Hvis det ikke settes krav til avkastning og tilbakebetaling, opplever en dårlige investeringer som ikke er levedyktige over tid.
Da mikrokreditt startet opp for vel 20 år siden ble mye av kreditten subsidiert. Det en opplevde var at mennesker som kunne få lån i det ordinære bankvesenet søkte lån i mikrobankene for å få subsidierte lån. Subsidieringen tiltrakk seg derfor kunder som ikke hørte hjemme i mikrobankene.
Når er det ikke aktuelt med mikrokreditt?
Mennesker som kan få lån i det ordinære banksystemet skal ikke ha lån i mikrobankene.
Folk får heller ikke lån hvis de for eksempel ikke kan betjene lånet fordi de ikke har kunnskap til å drive et håndverk, gårdsbruk eller forretning som kan gi lønnsomhet, eller hvis det ikke finnes et marked for det de kan produsere. Det er fremdeles slik at de aller fattigste som heller ikke har noen kunnskap eller kompetanse, først og fremst trenger nødhjelp og opplæring.
Hvorfor har ikke fattige land et eiendomsregister?
Eiendomsregister finnes kun i velstående land. Et eiendomsregister er kostbart og krever høy kompetanse og et godt utviklet lovverk. Dette er meget krevende og er derfor ikke til stede i mange fattige land. Dermed begrenses muligheten til å pantsette eiendom – og dermed muligheten for å få et vanlig lån.
Andre sider om Mikrofinans: